Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd og Oslo Kommune Kulturetaten.

 

*

Aftenposten 21.8.2009

Erik Bjørnskau

Livet skjørt som porselen

: Klinisk blanke stålbord med skjelettfragmenter fra smådyr delvis dekket av porselen, og en gipsdekket kvinne som skjuler blikket. Døden er virkelig for Mona Næss.

Billedkunstneren og designeren Mona Næss (47) som også har bachelorgrad i keramisk kunst og mastergrad i visuell kunst, inviterer til et «Reality-Show» i et hvitt nakent kunstlokale omdannet til disseksjonssal, eller operasjonsstue. Men tittelen har ingen ting med TV-show å gjøre. –.Jeg viser i denne installasjonen noe som for meg har med den virkelige virkeligheten å gjøre, så jeg bruker jo tittelen ironisk, dette forslitte begrepet satt inn i en ny og kanskje mer alvorlig kontekst, smiler hun svakt. –.Dette er nemlig ikke gjenskapt natur, ikke en type kunst der du modellerer på nytt noe du har sett. Nei, her er alt faktisk virkelig, inkludert denne gipsavstøpningen av meg selv på gulvet.

Installasjonens hovedbord er av skinnende blankt og tungt stål, og er nedlesset med et hundretall av små skjelettfragmenter av forskjellige dyr: rev, mink, gris, hund, ape, struts, mus, pinnsvin – og også mange fugleslag , som due og papegøye.

–.Utgangspunktet er at dette er naturlig døde dyr – du må få med dét, presiserer Næss. –.Jeg har funnet dyr i naturen, men også fått tak i dyrelik på annen måte, kjøpt eller byttet til meg. Her er bare benrestene igjen, så dyppet i en støpemasse, flytende porselen, og brent i 1200 grader. –.Slik at de blir på grensen av støv, som under kremering. Og porselenet krymper og sprekker opp. For dette er «naken» porselen, uten glasur.

Hun ønsker å få frem et slags ubehag ved å vise denne prosessen: fra liv til død og tilintetgjørelse, skildret i en klinisk vitenskapelig, sykehusaktig ramme.

–.Tanken var å komme nær innpå autentisk natur, og spørre hva man da føler, tenker. Forhåpentligvis et snev av alvor. Jeg inviterer betrakteren til å ta på og manipulere det som vises.

  Hun har lagt frem 12 profesjonelle store pinsetter blant benrestene på bordet –.Jeg vil at dette skal være en påminnelse av det skjøre og forgjengelige som livet er. Ved å jobbe med det lett knuselige porselenet, som et tynt skall av «korpus» på benstykkene, så føler jeg at materialets karakter henger nøye sammen med dyrelikene.

På et lite stålbord ved siden av har hun tilført et litt komitragisk tablå: et polyestergips-dekket kranium av en puddel lagt opp på noen kilo sukker. –.Mens det store bordet blir litt «jordkloden», alt det forgjengelige i naturen, så er dette på en måte en kommentar på den hjemlige arenaen. Kjæledyret som er foret i hjel av godsaker.

Og i tillegg til fire små montere med dyrelik, noen forsølvet eller tilvirket i en støpeprosess med bronse som viser død og dødskamp – for eksempel en forsølvet ilder inne i en surstoffmaske, så består installasjonen også av en polyestergipsdekket kvinnefigur som ligger sammenkrøket på siden, oppå noen søppelsekker. Hun er dekket av et slør, og har ansiktet helt tildekket.

–.Ja, det er en avstøpning av meg, nikker Mona Næss. Hun lå stille i tre timer, iført en slik turkis beskyttelsesdress som politi bruker på åstedsbefaringer, og ble dekket av et skall av polyestergips. Som så ble delt i to på langs for å settes sammen igjen.

–.Jeg har på en måte skjult meg selv, lagt en kappe rundt meg. Du kan si at skulpturen blir et bilde på hvor vondt det er å observere livet – og døden. Du eldes, og man blir oftere og oftere stilt overfor disse spørsmålene. Samtidig inviterer jeg vel til at man kan reflekter over overgrep på det levende, på natur.

 Hun minner om ukens nyhet om den kinesiske musen Tiny, dyrket frem fra en stamcelle. –.Det kan virke som ren science-fiction sier Mona Næss, smiler skjevt og rister på hodet.

 Men det er også et aldri så lite apropos til hennes eget litt ubehagelige «reality-show» i Kongens gate.

Pris installasjon kr.180.000. Tir.-fre. 11-17, lør.&søn.12-16. Kongens gate 3.

 www.ramgalleri.no Mona Næss: Reality-Show

KATALOGTEKST

Nature meets Art

”Art does not reproduce the visible; rather, it makes visible”           

Paul Klee

Reality-Show is an installation that takes its name from arguably the most well used label in mass culture. With the title as a backdrop we, as spectators, are thrust into the uncensored, unpredictable and supposedly “real”. These are also the hallmarks of the reality-TV genre. The exhibition space is staged as an unsetting clinical scene. Its sculptural objects juxtapose amongst everyday objects from the hospitals and the business of pharmaceutical industry. We are presented with instruments, used for dissection or surgery. These elements sum up some of Mona Næss` philosophical intentions behind this project: The material used signals the fragility of the objects. Animals that have died from natural causes have been submerged in porcelain, and burned. This results in an object consisting of a thin, hollow shell documenting the body of a life that once was. Some of the objects are fragmented, bones have been parted and others again are recognizable in their present form. Some of the animals have been deconstructed in order to re-emerge in an alternate alien form. An example of the latter is the cranium of a poodle where the lower jaw has been detached from the rest of the scull, only to be placed as wings atop the same scull. In this installation, as well as in previous works, Næss creates clear limits to show where the objects start and where they end. In addition more playful or absurd elements are included, such as a bed of sugar for the poodle’s scull – thus infusing the gloomy and sombre aesthetics with humor, and an element of confusion.

The use of contrasts is efficiently utilized. This is done through use of light and shadow in the objects themselves and the staging of light in the exhibition, the black versus the white, and through juxtaposing the matte porcelain against the smooth and polished steel. We are amidst a drama. With the title of the exhibition in mind we are forced into an examination of the boundaries between art and the commercial – the real as something aesthetical.

The spectator is confronted with death through the instruments and tools associated with medical procedures. This is paired with preferences to themes in the history of art, as well as religious rituals. The many nature mortes (still lives) in the exhibition space remind us of death. Presented in this manner, as white variations of different animals on lit-de-parade, they become images of martyrdom: Who are these creatures sacrificed for our way of life? The full-scale cast of a human is clothed in a form of protection suit. However, in the context of this installation, it can also be seen as a modern day pietá – the grieving Mary with the body of Jesus. A possibly more secular analysis of the piece can benefit from the French existentialist and philosopher Maurice Merleau-Ponty. In his most famous text, ”The Phenomenology of Perception” the bodily experience and its role in understanding art is explained in traditional phenomenology. Man is defined as a being in the world. Merleau-Ponty includes the body as a vital component for understanding this state of being. Actions that are intentional, not governed by the concept of mind, must thus be understood through the body and the unarticulated in our own behavior. We as humans are thus connected with nature and are able to include ourselves as equals with it, and it’s processes. The spectators´ intentions with the piece creates a dynamic mental process that is sparked by, and intertwined with, the exhibition’s subject, its aesthetics and the tranquility of its simplicity.

A small bronze cast of a bird is a deviation from other elements in the installation with regard to the material. It creates a visual pause among the whiteness of the other pieces. This break also allows us to reflect upon the artist’s use of porcelain and the more practical polyester plaster.

As with many of Næss´ earlier projects, this piece can be seen as a commentary on climate change and man’s interference with nature, as well as such processes in art. Mona Næss has previously documented photographically, the environment’s effect on ceramic land art in the Oslo Fjord. This project from 2007, I can feel it in my Tangles, was a project that attracted international attention. It has been expanded and moved to China. These projects, as well as others, are grounded on a quest to explore the effects of the extinction of thousands of species each year.

As is customary in reality show, the viewer becomes a voyeur. Our lust for changes, action and scandal becomes the premise for that which will take place. We become involved, in an interactive way, in the fragility of nature. The spectator is encouraged to use the long tweezers to pick up and examine the fragmented pieces more closely. The interaction between the public and the tender fragments of porcelain will, over time, results in a breakdown of the objects. It will return to a more primal state – powder. The project is situated at the intersection between the eternal and the momentary. The exhibition is not static, but changes with the spectator. As in nature we are confronted with our role as spectator. We are faced with the known, but also with the brutality of our ability to interface.

                                                                                    Gudrun Eidsvik, managing director RAM gallery, Oslo

NB:

No animals have been killed or hurt in order to realize the project